Illustrasjon: Anders Kaardal, Foto og layout: Jon Løvaas/ Holmestrand Kommune,Skiltdesign: Informedia

På gjengrodde stier


På gjengrodde stier
Kulturminner på Kommersøya

Med kultuminneløypa på Kommersøya håper Sande og Holmestrand kommuner at øya og dens historie skal bli mer tilgjengelig for befolkningen. Båtturister fra Drammen og Sande har til nå vært i flertall blant de besøkende.
Tekst og foto: Stig Tore Lunde, Vestfoldmuseene

Kulturdirektøren i Vestfold, Arild Moen, foretok den offisielle åpningen av kulturminneløypa på Kommersøya den 26. juni 2011.  Senere samme dag fant et arrangement i regi av Vestfoldfestspillene sted på øya, hvor det blant annet ble gjennomført en egen konsert i et av steinbruddene.
Ved første øyekast framstår øya som et frodig og nærmest nedgrodd miljø. Men hvis man bruker litt tid og tar en tur innover øya vil man raskt se spor etter omfattende aktivitet.
De virksomhetene som fikk størst betydning for området er de som var knyttet til uttak av kalkstein og marmor. Noen av disse var så omfattende at de må kunne karakteriseres som industri.
I Sande var det tidlig etablert flere former for industri. Sporene etter denne flere hundre år gamle historien er i ferd med å gå i glemmeboken. For oss ved museene er det viktig å vite hvor det finnes kilder til sikker viten om slik virksomhet. 
Arbeidsgruppa som ble nedsatt for å lage kulturstien på Kommersøya ville markere viktige steder på øya med informasjonstavler. Noen av disse stedene er lette å finne i terrenget. Andre steder er det vanskelig å se tydelige spor. Prosjektgruppa bestod av Ola Gran, Pål Arvesen fra Holmestrand kommune, Stig Tore Lunde fra Vestfoldmuseene, Tore Johansen fra Sande Historielag og Laila C. Bråten fra Sande kommune.
I denne artikkel gis noen eksempler på hvor industrihistorien på Kommersøya kan gjenfinnes. 
Kartet 
Kartet med kulturminner på Kommersøya viser tablåer plassert i terrenget der det var ulike typer virksomhet. Tegningene er utført av illustratør Anders Kaardahl etter inspirasjon av slitte fotografier og skisser. 
En stor informasjonstavle er satt opp ved start i Fantebukta, mens mindre tavler er plassert i terrenget. Sørøst på øya finnes spor etter virksomhet på 1600- og 1700- tallet. 

Limovnsbukta

De tidligste spor etter kalkbrenning finnes i Limovnsbukta. Kalksteinen ble tidlig på 1600-tallet tatt fra flere mindre brudd i nærheten.  Vi regner med at brenningen foregikk i det vi kaller en bondeovn.

I Norge har man brukt kalkmørtel ved byggearbeider med stein helt siden middelalderen. I Lorens Bergs Andebu Bygdebok finner vi beskrivelse og regnskap knyttet til store reparasjoner på Andebu kirke i 1688: 

”ANNEBOE HOFUEDKIRKES Muur, huoraf it stort Støche war slet nedfalden og ellers Kierken i sig selff aldelis uden Loft eller Himling, saa och Winduerne altfor smaa og mørke, er nu (det Gud were lofuet) till større Schades Forekommelse, af woris Naadig Høye Herschabs Høyberømmelig Omsorg for Kierkernis Beste, blefuen vell reparerit og forbedret udi forschreffne store Manquementer, huortill er behøffuet oc medgaaed, som Kierche-Inspecteuren Jørgen Oelsen Mandahl, dertill udi rette Tide for billigste Pris bekommes kunde, haffuer forschaffet og betalt, som efter følger, nemblig:”


Kalch, foruden dend som wed Kierken war i Behold, 10 Læster, som fra Kommersøen war omført till Tunsberg og efter Inspecteurens Reigning koster med Fragt, Ind- og Udschibning og Omkostning, huer Læst 1 rdl. 3 ort 14 sk., er
18 rdl.
3 ort
20 sk

Steinbrudd fra 1600- og 1700-tallet

Fra dette området ble det levert marmor til bla. Fredriksten festning ved Halden, Jarlsberg hovedgård samt Frederikskirken og Christiansborg slott i København. 

Til bygging av Fredriksten festning i Halden ble det tatt ut ”blåstein” fra dette området. Dette var i konflikt med daværende eier Ihde Langes drift av limovnen. Den 3. juli 1665 ber Ihde Lange stattholderen om en anbefaling til Kongen, om at hun bør få en erstatning for den store skaden hun lider ved at hennes kalkverk blir lagt øde.

Fredrikssten
Når kong Frederik skulle styrke forsvaret mot svenskene på 1600-tallet var Halden et sentralt sted. Stein fra Kommersøya ble benyttet i stor skala. Det er særlig i portaler og i hjørner at tilhogd blåstein ble benyttet som bygningsstein. Kalksteinen var nok vesentlig lettere å arbeide med enn den lokale granitten.
Vestfoldmuseene og Tore Johansen fra Sande Historielag dro til Halden for å finne denne steinen. Det var ikke noe problem. Den preger hele festningen. Det dreier seg om svært store mengde med stein. Det må ha gått skuter i skytteltrafikk mellom Halden og Sande i en årrekke.
Marmorbrudd og døpefont i Kongsberg kirke
Ofte dukker navnet Marmorøya opp når Kommersøya omtales. Vi forbinder helst marmor med antikkens byggverk som skinner hvite i mot oss. Når denne steinen dukker opp på øya er det fordi den er en omdannet kalkstein.
Da rokokkokirken på Kongsberg ble innredet ble det bestilt en døpefont av marmor. I arkivet etter sølvverket finnes opplysninger om denne. Den blir også beskrevet i ei bok om Kongsberg kirke;
”Døpefonten er utført i polert marmor. Det har vært en meget dyktig kunsthåndverker som har utført arbeidet. Og denne gangen er saken klar, regnskapene forteller at marmorbryteren Johan Christofer Hägemann har mottatt 54 riksdaler for arbeidet. Marmorbryteren var bosatt i Holmestrand.
... marmoren er sterkt året og har en dypre fargetone i skålen, mens stilken er lysere. I det hele har den et overmåte levende og vakkert koloristisk spill, som glir naturlig inn i interiøret for øvrig.”
Videre har tidligere sølvverksdirektør B.A. Sherdal gitt noen opplysninger: ”Stenen i døpefonten er en konglomerat-marmor av noe usedvanlig utseende. Der er to distinkt forskjellige sorter. Selve skålen hvor de utskilte karbonatstykker har en sterkt varierende fargetone. Skålen er monteret på en fot hvis øverste del består av hvit marmor isprengt med en del tynne skiferflak. Den undre del av foten ligner sterkt på marmoren i selve skålen. Sannsynligvis er steinen brutt på Marmorøya.”
I 1750-60 årene ble det levert en mengde marmor fra Norge til byggingen av Frederik Vs kirke i København. Denne skal ha kommet fra brudd på Gjellebekk i Lier og fra Kommersøya. 
Kalkovnen, brygge og dagbrudd
På nordenden av øya finnes det tydelige spor etter industri. Restene etter kalkovn, bryggeanlegg og steinbrud er lett synlige i terrenget. På denne delen av øya var det særlig virksomheten til Wankelfamilien som satte sitt preg.

Wankel på Kambo
På 1830-tallet kjøpte den tyske bergverksingeniøren Ignatz Wankel storgården Kambo ved Moss. I 1847 etablerte han Kambo kalkverk. Wankel ville produsere kalk til jorbruket, men fikk også en leveringsavtale med cellulosefabrikken M. Peterson & Søn. Her ble kalken benyttet til framstilling av lut. 
Råstoffet til kalkverket ble hentet på øyene i Holmestrandsfjorden. Wankel kjøpte først Langøya. Her finner vi fortsatt spor etter denne tidlige virksomheten. Transporten med skuter og lekter skulle bli et stort problem. Lastingen på østsiden av øya var svært utsatt for været. Dette skapte problemer for driften av kalkverket på Kambo som måtte ha jevn tilgang på råstoff.
I 1895 selger Wankel seg ut av Langøya. Nå settes fokus på Kommersøya, der det er bedre havneforhold.  Fra brygga på nordenden av øya kunne sjekter og mindre skuter frakte råstoff. I 1884 ble det bygd en moderne fabrikkovn. Denne var av den rektangulære typen, og den var i drift til 1907.
Traseer etter jernbaner med hånddrevne traller er lett synlig i landskapet. Med disse ble stein hentet i dagbruddet og siden fraktet til knuseri og ovn.
Wankel fortsatte driften på Kambo med råstoff fra Kommersøya til 1916. 
I en publikasjon fra 1914 utgitt av Norges geologiske undersøkelser, NGU, beskrives en undersøkelse av kalksteinforekomstene i Holmestrandsfjorden. Både Langøya, Gåserumpa og Kommersøya har en svært god forekomst av kalkstein med god kvalitet. Dette var jo gammelt nytt siden det hadde vært kalkbrenning her siden 1600-tallet, men i rapporten gis mer detaljerte opplysninger om kvalitet og muligheter. Den beste kvaliteten ligger i et lag som nesten dekker vestsiden på Kommersøya. Dagbruddet i nord ligger ved inngangen til dette feltet.
NGU har i dag en samling med gamle fotografier fra Kommersøya. Noen av disse var ikke tidligere publisert. 
Skjøtsel
Den sterke tilgroingen på Kommersøya er med på å skjule mange av sporene fra steinuttakene. Traseer for trallebaner er godt synlig og i bruk som stier. Disse bør opprettholdes. Deler av øya er fredet som naturreservat, men noen kulturminner er det mulig å ryddes stier til slik at flere kan få gleden av å se dem.

Kilder
Lorens Berg, Andebu bygdebok,
Bugge og Alsvik, Norges Kirker, Kongsberg kirke, forlaget land og kirke, Oslo 1962
NGU Nr 63, Kalkstensforekomster i Kristianiafeltet av Olav Holtedahl, Kristiania 1912
Samtale med Vibeke Dons Wankel
NGU Nr 63, Kalkstensforekomster i Kristianiafeltet av Olav Holtedahl, Kristiania 1912
Bugge og Alsvik, Norges Kirker, Kongsberg kirke, forlaget land og kirke, Oslo 1962

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar