På gjengrodde
stier
Kulturminner
på Kommersøya
Med kultuminneløypa på
Kommersøya håper Sande og Holmestrand kommuner at øya og dens historie skal bli mer
tilgjengelig for befolkningen. Båtturister fra Drammen og Sande har til nå vært
i flertall blant de besøkende.
Tekst og foto: Stig Tore
Lunde, Vestfoldmuseene
Kulturdirektøren i Vestfold, Arild Moen, foretok den offisielle åpningen av kulturminneløypa på Kommersøya den 26. juni 2011. Senere samme dag fant et arrangement i regi av Vestfoldfestspillene sted på øya, hvor det blant annet ble gjennomført en egen konsert i et av steinbruddene.
Ved første øyekast framstår
øya som et frodig og nærmest nedgrodd miljø. Men hvis man bruker litt tid og
tar en tur innover øya vil man raskt se spor etter omfattende aktivitet.
De virksomhetene som fikk
størst betydning for området er de som var knyttet til uttak av kalkstein og
marmor. Noen av disse var så omfattende at de må kunne karakteriseres som
industri.
I Sande var det tidlig
etablert flere former for industri. Sporene etter denne flere hundre år gamle
historien er i ferd med å gå i glemmeboken. For oss ved museene er det viktig å
vite hvor det finnes kilder til sikker viten om slik virksomhet.
Arbeidsgruppa som ble
nedsatt for å lage kulturstien på Kommersøya ville markere viktige steder på
øya med informasjonstavler. Noen av disse stedene er lette å finne i terrenget.
Andre steder er det vanskelig å se tydelige spor. Prosjektgruppa bestod av
Ola Gran, Pål Arvesen fra Holmestrand kommune, Stig Tore Lunde fra
Vestfoldmuseene, Tore Johansen fra Sande Historielag og Laila C. Bråten fra
Sande kommune.
I denne artikkel gis noen
eksempler på hvor industrihistorien på Kommersøya kan gjenfinnes.
Kartet
Kartet med kulturminner på
Kommersøya viser tablåer plassert i terrenget der det var ulike typer
virksomhet. Tegningene er utført av illustratør Anders Kaardahl etter
inspirasjon av slitte fotografier og skisser.
En stor informasjonstavle
er satt opp ved start i Fantebukta, mens mindre tavler er plassert i terrenget.
Sørøst på øya finnes spor etter virksomhet på 1600- og 1700- tallet.
Limovnsbukta
De tidligste spor etter
kalkbrenning finnes i Limovnsbukta. Kalksteinen ble tidlig på 1600-tallet tatt
fra flere mindre brudd i nærheten. Vi regner med at brenningen foregikk i
det vi kaller en bondeovn.
I Norge har man brukt
kalkmørtel ved byggearbeider med stein helt siden middelalderen. I Lorens Bergs
Andebu Bygdebok finner vi beskrivelse og regnskap knyttet til store
reparasjoner på Andebu kirke i 1688:
”ANNEBOE
HOFUEDKIRKES Muur, huoraf it stort Støche war slet nedfalden og ellers Kierken
i sig selff aldelis uden Loft eller Himling, saa och Winduerne altfor smaa og
mørke, er nu (det Gud were lofuet) till større Schades Forekommelse, af woris
Naadig Høye Herschabs Høyberømmelig Omsorg for Kierkernis Beste, blefuen vell
reparerit og forbedret udi forschreffne store Manquementer, huortill er
behøffuet oc medgaaed, som Kierche-Inspecteuren Jørgen Oelsen Mandahl, dertill
udi rette Tide for billigste Pris bekommes kunde, haffuer forschaffet og betalt,
som efter følger, nemblig:”
Kalch, foruden
dend som wed Kierken war i Behold, 10 Læster, som fra Kommersøen war omført
till Tunsberg og efter Inspecteurens Reigning koster med Fragt, Ind- og
Udschibning og Omkostning, huer Læst 1 rdl. 3 ort 14 sk., er
|
18 rdl.
|
3 ort
|
20 sk
|
Steinbrudd fra 1600- og
1700-tallet
Fra dette området ble det
levert marmor til bla. Fredriksten festning ved Halden, Jarlsberg hovedgård
samt Frederikskirken og Christiansborg slott i København.
Til bygging av Fredriksten
festning i Halden ble det tatt ut ”blåstein” fra dette området. Dette var i
konflikt med daværende eier Ihde Langes drift av limovnen. Den 3. juli 1665 ber
Ihde Lange stattholderen om en anbefaling til Kongen, om at hun bør få en
erstatning for den store skaden hun lider ved at hennes kalkverk blir lagt øde.
Fredrikssten
Når kong Frederik skulle
styrke forsvaret mot svenskene på 1600-tallet var Halden et sentralt sted.
Stein fra Kommersøya ble benyttet i stor skala. Det er særlig i portaler og i
hjørner at tilhogd blåstein ble benyttet som bygningsstein. Kalksteinen var nok
vesentlig lettere å arbeide med enn den lokale granitten.
Vestfoldmuseene og Tore
Johansen fra Sande Historielag dro til Halden for å finne denne steinen. Det
var ikke noe problem. Den preger hele festningen. Det dreier seg om svært store
mengde med stein. Det må ha gått skuter i skytteltrafikk mellom Halden og Sande
i en årrekke.
Marmorbrudd og døpefont
i Kongsberg kirke
Ofte dukker navnet
Marmorøya opp når Kommersøya omtales. Vi forbinder helst marmor med antikkens
byggverk som skinner hvite i mot oss. Når denne steinen dukker opp på øya er
det fordi den er en omdannet kalkstein.
Da rokokkokirken på
Kongsberg ble innredet ble det bestilt en døpefont av marmor. I arkivet etter
sølvverket finnes opplysninger om denne. Den blir også beskrevet i ei bok om
Kongsberg kirke;
”Døpefonten er utført i polert
marmor. Det har vært en meget dyktig kunsthåndverker som har utført arbeidet.
Og denne gangen er saken klar, regnskapene forteller at marmorbryteren Johan
Christofer Hägemann har mottatt 54 riksdaler for arbeidet. Marmorbryteren var
bosatt i Holmestrand.
... marmoren er sterkt året
og har en dypre fargetone i skålen, mens stilken er lysere. I det hele har den
et overmåte levende og vakkert koloristisk spill, som glir naturlig inn i
interiøret for øvrig.”
Videre har tidligere
sølvverksdirektør B.A. Sherdal gitt noen opplysninger: ”Stenen i døpefonten er
en konglomerat-marmor av noe usedvanlig utseende. Der er to distinkt
forskjellige sorter. Selve skålen hvor de utskilte karbonatstykker har en
sterkt varierende fargetone. Skålen er monteret på en fot hvis øverste del
består av hvit marmor isprengt med en del tynne skiferflak. Den undre del av
foten ligner sterkt på marmoren i selve skålen. Sannsynligvis er steinen brutt
på Marmorøya.”
I 1750-60 årene ble det
levert en mengde marmor fra Norge til byggingen av Frederik Vs kirke i
København. Denne skal ha kommet fra brudd på Gjellebekk i Lier og fra
Kommersøya.
Kalkovnen, brygge og
dagbrudd
På nordenden av øya finnes det
tydelige spor etter industri. Restene etter kalkovn, bryggeanlegg og steinbrud
er lett synlige i terrenget. På denne delen av øya var det særlig virksomheten
til Wankelfamilien som satte sitt preg.
Wankel på Kambo
På 1830-tallet kjøpte den
tyske bergverksingeniøren Ignatz Wankel storgården Kambo ved Moss. I 1847
etablerte han Kambo kalkverk. Wankel ville produsere kalk til jorbruket, men
fikk også en leveringsavtale med cellulosefabrikken M. Peterson & Søn. Her
ble kalken benyttet til framstilling av lut.
Råstoffet til kalkverket
ble hentet på øyene i Holmestrandsfjorden. Wankel kjøpte først Langøya. Her
finner vi fortsatt spor etter denne tidlige virksomheten. Transporten med
skuter og lekter skulle bli et stort problem. Lastingen på østsiden av øya var
svært utsatt for været. Dette skapte problemer for driften av kalkverket på
Kambo som måtte ha jevn tilgang på råstoff.
I 1895 selger Wankel seg ut
av Langøya. Nå settes fokus på Kommersøya, der det er bedre havneforhold.
Fra brygga på nordenden av øya kunne sjekter og mindre skuter frakte råstoff. I
1884 ble det bygd en moderne fabrikkovn. Denne var av den rektangulære typen,
og den var i drift til 1907.
Traseer etter jernbaner med
hånddrevne traller er lett synlig i landskapet. Med disse ble stein hentet i
dagbruddet og siden fraktet til knuseri og ovn.
Wankel fortsatte driften på
Kambo med råstoff fra Kommersøya til 1916.
I en publikasjon fra 1914
utgitt av Norges geologiske undersøkelser, NGU, beskrives en undersøkelse av
kalksteinforekomstene i Holmestrandsfjorden. Både Langøya, Gåserumpa og
Kommersøya har en svært god forekomst av kalkstein med god kvalitet. Dette var
jo gammelt nytt siden det hadde vært kalkbrenning her siden 1600-tallet, men i
rapporten gis mer detaljerte opplysninger om kvalitet og muligheter. Den beste
kvaliteten ligger i et lag som nesten dekker vestsiden på Kommersøya. Dagbruddet
i nord ligger ved inngangen til dette feltet.
NGU har i dag en samling
med gamle fotografier fra Kommersøya. Noen av disse var ikke tidligere
publisert.
Skjøtsel
Den sterke tilgroingen på
Kommersøya er med på å skjule mange av sporene fra steinuttakene. Traseer for
trallebaner er godt synlig og i bruk som stier. Disse bør opprettholdes. Deler
av øya er fredet som naturreservat, men noen kulturminner er det mulig å ryddes
stier til slik at flere kan få gleden av å se dem.
Kilder
Lorens Berg, Andebu bygdebok,
Bugge og Alsvik, Norges
Kirker, Kongsberg kirke, forlaget land og kirke, Oslo 1962
NGU Nr 63, Kalkstensforekomster
i Kristianiafeltet av Olav Holtedahl, Kristiania 1912
Samtale med Vibeke Dons
Wankel
NGU Nr 63, Kalkstensforekomster
i Kristianiafeltet av Olav Holtedahl, Kristiania 1912
Bugge og Alsvik, Norges
Kirker, Kongsberg kirke, forlaget land og kirke, Oslo 1962
Er det noen som vet hvor marmor ble hentet ut til kongsberg kirke? Fant brudd ved kalkovnbukta og lenger sør/sørvest, som ser lysere ut.
SvarSlett